2015 og tilbakeblikk på 2014

Ikke bare er det blitt 2015,
men ganske langt ute i 2015 også.

Vinteren har gått fort med hytteturer med kjæresten

og våre til sammen tre hunder. 

Fått kosa oss masse og merkelig fantastisk nok

er Tica blitt litt bedre enn hun var i vinter så den tomme

graven oppe hos mamma er fortsatt tom.

Elsker gopia mi med den myke valpepelsen sin

som kom etter at hun mistet mye pels i vinter.

 Utsikt fra kjøkkenvinduet i annekset, hytta ble jo ikke

ferdig i fjor har brukt det i vinter 

Ikke helt sikker på hvordan isen på sjøen ble slik, men 

det var iallefall kjempestilig. Fikk null fisk da.

Sist vi var oppe var det ordentlig påskevær med

blå himmel og sol hele dagen, og faktisk ganske

god temperatur .

Har begynt å bake brød, litt stolt. Tror vi har kjøpt 

maks to brød siden midten av desember.

Er veldig fornøyd med dette året så langt.

Fjoråret har vært tungt men selvfølgelig med 

en go del fantastiske ting som babyen til et vennepar,

traff kjæresten min, nydelig sommer og at vi faktisk 

har fått beholde morfar en stund til.

Med en trakasserende eks som ikke har latt meg være,

en syk Tica og en morfar som skulle inn på 

sykehuset for magevondt men endte opp med hjerteoperasjon

og så operasjon i hjernen med påfølgende hjerneskader har det 

vært et vanskelig år. Det skal sies det var utrolig flaks hele 

sykehushistorien, selv om det ikke helt høres slik ut.

en ct av magen som ble tatt for høyt viste en tumor (godhjertet)

på hjerteveggen. Blodfortynnende medisin etter den operasjonen

som fikk morfar til å besvime og dermed ct av hjernen viste 

en stor væskeansamling og en tumor - kreft.

Heldigvis fikk de ut nesten alt, morfar har gått gjennom en kur

med strålebehandling og er stort sett seg selv. 

Eller han er like god og snill som alltid, men hører enda

dårligere enn før og sliter med de daglige gjøremåla.

Han sliter blant annet med å skrive og får heller kjøre bil,

min spreke morfar sliter med å gå og huske ting.

Det er tungt å se på, men samtidig blir jeg så utrolig stolt

av at jeg har en sånn morfar som velger å sloss mot kreften

og for å få leve så lenge som mulig i viten om at de ikke 

kommer til å operere når/om kreften kommer tilbake.

Han er ute å går hver dag morfaren min og viser virkelig 

pågangsmot. Håper virkelig jeg har arvet om bare litt av hans

pågangsmot. 

Jeg fikk feiret nok en bursdag med mormor og morfar, selv om 

jeg i år måtte komme til de. Og det er utrolig flott. 

Sliter veldig med pcn min men nå er i det minste lysten til å

fortsette med bloggen kommet på plass.